Griegs klaverkonsert i a-moll
Harmonienes rike
Holbergsuiten
De lyriske stykkene. En livsfrise
Edvard Griegs strykekvartetter
Griegs forbudte symfoni
Haugtussasangene
Griegs fiolinsonater
Ibsensangene
Fire Salmer, op. 74
Edvard Grieg i Praha
Edvard Grieg og Frants Beyer
Louis Hornbeck, Griegs danske venn
Haugtussasangene


Erling Dahl jr.:

Haugtussa, opus 67
”de beste sanger jeg har skrevet”

Ikke noe opus fra Griegs hånd er fra hans side blitt omfattet av slike begeistrede utsagn i brev som nettopp sangsyklusen Haugtussa.

Da han tidlig i mai i 1895 fikk tilsendt Arne Garborgs diktsamling – eposet om Veslemøy – Haugtussa, ble han sugd inn i en verden av naturmystikk og poesi som utløste en skaperkraft som var helt eksepsjonell. Boken består av 71 dikt, og Grieg så straks at her var det stoff til å skape stor musikk. I tillegg til å komponere minst 12 sanger på mindre enn en måned, hadde han tid til å skrive til dels panegyriske brev til venner og kolleger om sitt lykkelige prosjekt.

Til Julius Röntgen skriver han 12.juni (da var 12 sanger komponert). Den første var ferdig den 14.mai): ”I de siste dager har jeg vært nedsunket i en høyst eiendommelig lyrikk: det er en nettopp utkommet bok på landsmål av Arne Garborg, Haugtussa. Det er en helt genial bok, hvor musikken egentlig allerede er komponert. Man behøver kun å skrive den ned.”

size=102894I den nesten feberaktige prosessen som utspant seg på Troldhaugen denne våren, hadde Grieg i utgangspunktet ikke noen egentlig plan for hva det skulle bli ut av Haugtussa-prosjektet. Han skrev og skrev. 12 sanger ble som sagt gjort ferdig i løpet av en måned, og det forelå skisser til minst fire til. Men hvordan skulle dette settes sammen eller bygges ut. Til sine kolleger Matthison-Hansen og Iver Holter skriver han om Haugtussa at det blir noe for sang og orkester. Formen har han ikke helt på det rene, men at det er et genialt materiale i boken som har grepet ham, slår han fast.

Men stoffet i Haugtussa bearbeides i Griegs underbevissthet. I 1898 valgte han ut de åtte sangene som skulle utgjøre syklusen i opus 67 og ga dem den siste finpuss før trykking. De ble utgitt på landsmål og dansk (oversatt av John Paulsen) i København, Wilh. Hansen og på tysk og engelsk hos Peters Verlag i Leipzig

Den første som fremførte hele syklusen på konsert i Kristiania var Griegs gode kollega og kjære venn Agathe Backer Grøndahl ved flygelet og sangerinnen Eva Nansen – gift med Fritjof Nansen. Grieg var ikke til stede selv, for han hadde konsert i Stockholm på samme tid. Der ble også 4 av Haugtussa-sangene framført av den norskfødte, svenske sangerinnen Dagmar Möller og ham selv ved flygelet.

Arne Garborg skrev umiddelbart etter konserten i Kristiania et begeistret brev til Grieg (på bokmål) der han takker for Griegs trollbindende behandling av  tekstene. ”Ja, jeg er nu glad og kry, rent utillatelig kry, fordi De kunne bruke disse versene. Takk!”

I de tre årene Grieg som brukte på å gjøre syklusen ferdig, har nok selve formen opptatt ham mye. Ut fra et til dels uferdig og kanskje ujevnt materiale på 16 sanger ville han skape en helhet. Helhet og form var også her for Grieg et meget viktig meningsbærende element i prosessen. Verket skulle kunne fremstå som Haugtussa slik hun blir vist av Garborg i boken. Men gjennom et fåtall utvalgte dikt skulle Grieg med sin musikk gi et riktig og utfyllende bilde, - skape en ny helhet.

Da han endte opp med de åtte utvalgte sangene, hadde han maktet dette kunstgrep. Syklusen gir oss hele Haugtussa. Opuset er et av de aller beste eksempler på Grieg som bygger av de større former. Sangene – selv om de til dels er korte – utgjør en helhet spent ut i en stor bueform.

Syklusen har sitt høydepunkt i de to midterste sangene ”Møte” og ”Elsk”. Her oppleves og fullbyrdes kjærligheten, og de rommer alt fra den spenningsfylte forventning, ekstasen, elskoven, kjærlighetens lenker og frykt og eller visshet om svik og fortapelse.

På hver side av disse to sangene som spenner over hele kjærlighetsopplevelsen har Grieg plassert de lystige og naturstemningene fra Veslemøys hverdag. ”Blåbærli” og ”Killingdans” viser en Veslemøy i takt og pakt med naturen. Bekymringer kan legges bort i gleden over naturens egen humor.

Utenfor disse to tegner Grieg to portretter av Veslemøy – denne underlige unge gjeterjenta. Hun har evner som andre ikke har og finner derfor ingen plass for sin personlighet i bygdesamfunnet. Det er i naturen hun kan søke svar på sine lengsler og spørsmål. Hun kommer i sine visjoner i kontakt med naturen på en måte som vi vanlige ikke forstår, - med de som vi kaller over- eller underjordiske makter. ”Ho er mager og mørk og mjå”, men i Griegs akkompagnement til den enkle melodi som beskriver Veslemøy, blir hele hennes komplekse sjelsliv fargelagt. Det finnes mye mer under ”denne døyvde ro”.

Veslemøy møter også den jordiske kjærligheten. ”Den vene guten” kommer til henne og tar henne inn i kjærlighetens og elskovens berusende uvirkelighet. Men etter det store møte, uteblir han, og hun sitter igjen som fuglen som sitter fast i snaren. Allerede ved elskovens avrunding merker vi Veslemøys forutanelser (slutten av ”Elsk”), og når tvilen, lengselen går opp for henne – hun er blitt sveket, finnes det ingen utvei. ”Det slit i hjarta, og det brenn i kinn. No må ho døy; ho miste guten sin.”  ”Møte” er vendt til ”Vond dag” .

Syklusen avsluttes med ”Ved Gjætlebekken”.  Veslemøy søker tilbake til naturmystikken og finner bare en utvei – inn i naturen. Denne sangen fører gjerne tankene hen til Franz Schuberts svekne møllersvenn i ”Die Schöhne Müllerin”. Også han søkte tilflukt og trøst i bekken. Grieg har her gjort et mesterstykke i å lage de fem versene der Veslemøy kan kvila – drøyma – minnast – gløyma – blunda i en tilsynelatende gjentagende strofeform der den surklende bekken strømmer uavbrutt og ensformig. Men så har han med raffinerte endringer i tempo, harmoniseringer og toneleie skapt en kontinuerlig variasjon gjennom hele sangen, noe som gir de ulike strofene en egen karakter. Sangen blir som bekken. Den ser ut som om den er uforanderlig, men det er jo alltid nytt vann som strømmer i den.

Syklusen innledes og av sang der naturmystikken griper oss allerede med den uttrykksfulle tittelen ”Det syng” – en tittel som også Grieg slår opp i introduksjonen til sangen. Veslemøy hører de lokkende toner fra berget der sølvrokken lokker med harpebrus og triller. I denne sangen, der temaet kan sies å ligge mellom ulike virkeligheter benytter Grieg seg av impressionistiske virkemidler for å skape denne stemning av twilight zone.

Med Haugtussa har Grieg og Garborg skapt et av de vakreste kvinneportretter i musikklitteraturen, og hadde det på Griegs tid vært gode oversettelser tilgjengelige, ville nok syklusen fått en større utbredelse. Haugtussa er på mange måter blitt en juvel forbeholdt de nordiske språkområder.

size=32417Erling Dahl jr. var direktør ved Edvard Grieg Museum Troldhaugen fra 1991 til 2005. Han har siden virket som programsjef ved Festspillene i Bergen, og vil fra 2008 lede arbeidet med å starte opp et Senter for Griegstudier, i samarbeid med Universitet i Bergen.

Teksten er trykt i booklet til platen 
Grieg Songs - med Ragnhild Heiland Sørensen, sopran og Einar Steen-Nøkleberg, piano.

Platen er produsert av Edvard Grieg Museum som Trold 12 (bildet).



utskrift

Steng vindu